Categories

archive Block
This is example content. Double-click here and select a page to create an index of your own content. Learn more.


Authors

archive Block
This is example content. Double-click here and select a page to create an index of your own content. Learn more.
Tøffest i verden

Tøffest i verden

I Eventyrjenter sesong 2 fikk jeg vise en side av meg selv jeg ikke liker så godt å vise frem. En sårbar side. Det var mye som surret til gangs i hodet mitt og det gikk utover kvaliteten på turen. Til tross for at jeg utleverte meg så personlig som jeg aldri har gjort før, til tross for min redsel for å vise ekte følelser på tv, så fikk jeg nesten utelukkende positiv tilbakemelding. Noen mente såklart at jeg var en drittunge som sutra for ingenting.. Helt greit det. 

IMG_6767.JPG

Likevel satte dette tankene mine i gang. For hvem er det egentlig som har bestemt at vi skal være så jævlig tøffe hele tiden? Hvem har sagt at det å være på tur kun gir oss lykkerus og glede? Det fins mange dårlige og vanskelige dager ute i villmarken også - men dette prates jo nesten ingen høyt om! Vi skal kun fortelle om glanssiden. Den genuine gleden av å være på tur. 

Misforstå meg rett her. Det å være på tur er det beste som fins. Det å dele naturopplevelser med noen du bryr deg om betyr mye mer enn noen idiotisk overprisa dustete luksusveske NOEN GANG VIL. Jeg elsker å være ute på tur. Jeg elsker at det er tøft, for ellers hadde det ikke gitt meg den gleden i å mestre når det står på som verst. Men jeg går å kjenner på en følelse av at det ikke er lov å si til seg selv eller innrømme ovenfor andre at det noen ganger blir for tøft for oss. 

Og hvorfor er det blitt sånn egentlig? Idag er friluftslivet og ekspedisjoner blitt et kjempestort marked. Kommersielt spesielt. Friluftsliv er blitt kjempekult, og ingenting er bedre enn det! Alle vil vise seg fram på tur og alle vil dele sine opplevelser. Det florerer med hasjtagger og blogginnlegg på sosiale medier idag om nettopp tur. Det er et luksusproblem, egentlig. 

Foto: Yngve Ask

Foto: Yngve Ask

Opp i alt det her ser vi på bilder av idylliske stunder og leser om glansfulle øyeblikk. Voi, for en lykke det er å være på tur! Man skulle tro det var solskinn hele fuckings tiden og at det aldri ble utdelt et kjøttsår av et gnagsår til aboslutt NOEN som helst. Skjønner dere hvor jeg vil eller? Hvorfor er ikke trenden for å vise frem "de tunge stundene" eller "de dårlige værdagene" eller "altfor tung sekk" like aktuelt?

Jo. Fordi idag skal vi alle sammen være så tøffe! Tøffe i trynet. Sterkest i verden. Vi skal ikke engang få lov å tenke tanken om at dette kanskje ble litt for tøft for meg i første omgang. Fy på seg! Det er nesten som om man blir sett ned på hvis man ønsker å uttrykke seg litt om det soniske helvete du også kan befinne deg i - i naturen. For naturen er jo tross alt bare gavmild, er den ikke? 

Dette bekymrer meg oppriktig. Ikke på mine egne vegne, men generelt. For i de aller fleste samfunn idag er det blitt nesten en trend å stå fram i media og fortelle om dine sårbarheter og svake sider. Det lovprises og hylles opp att og ned. Men jeg personlig (les personlig, du kan være uenig!) opplever at friluftsmiljøet henger litt etter. Spesielt da hos menn. Og jeg opplever at det er tabu å klage eller ha det vondt på tur. Jeg føler på at man heller burde holde kjeft så de aller barskeste ikke godter seg i sitt eget badekar med selvdiggerhet. 

Kanskje er jeg helt på villspor. Kanskje er jeg ikke. 

Jeg er en jente på 22 år som har trasket noen mil. Jeg har blødd noen gnagsår. Jeg har grått noen utmattelsestårer. Jeg har forfryst på meg en god del varige frostskader. Jeg har stått alene i snøstorm og vært fortvilet. Og jeg er redd. Ofte. Jeg innrømmer det! Jeg går aldri på en ekspedisjon og elsker tilværelsen hele tiden. Det er vel heller motsatt. Jeg presser igjennom de 80% som er tunge tilværelser på tur for å mestre meg selv og naturen, og lever på de ytterlige 20% med lettelse og glede over å være og oppleve det jeg opplever på tur.

Det er tydeligvis feil modell og feil alt sammen. I følge flere tøffinger jeg har møtt. Jeg må jo elske tilværelsen helt og fullt ut. For hvordan kan jeg ellers leve av hva jeg lever for liksom... Hvorfor må man alltid være en tøffing? Kan man ikke bare få være seg selv? 

Faktum er at det å være på tur enten du er en kveld eller i 5 måneder - kan være et blodslit uten like med de rette tilværelsene. Og jeg nekter å vise frem utelukkende de gode sidene. Det handler tross alt om realiteten. Og det handler tross alt om å være et menneske. Til og med de aller tøffeste har sine stunder, men de kan bare ikke vise det. Og det er greit, det respekterer jeg. Men da må det være rom for de som ikke er av den barskeste sort også. Uten nedlatenhet og synsing. Eventyrjenter på NRK1 har gjort en fantastisk jobb med å vise frem unge jenters følelsesspekter på tur. Og bra er det! For gutta - enten de vil innrømme det eller ikke - kan har like mye trang for å gråte eller brøle i frustrasjon på tur. Men det er kanskje opp til oss jenter å vise vei i første omgang. 

Eller tar jeg helt feil her? Er hele Norges friluftsforening født med enestående gener av barskhet og umettelig sult på utfordringer og blodsmak i kjeften? Isåfall så bøyer jeg meg i støvet. Skulle ønske jeg fikk tildelt det genet. Men det gjorde jeg ikke. Til en viss grad - ja. Likevel. Hadde dere bare visst hvor mye jeg må jobbe med meg selv for å klare å gjøre hva jeg gjør enkelte ganger...hadde dere bare vært på innsiden av huet mitt til tider... Det er en kamp. Min kamp. Og jeg er stolt av å gønne på videre selv når jeg minst vil det. 

 

Til syvende og sist så vil jeg også bare påpeke med et lite slag i bordet;

VIRKELIG MOT ER SOM EN DRAGE,

EN MOTVIND LØFTER DEN HØYERE.

Klær og utrustning til VINTER

Klær og utrustning til VINTER

Trene til langtur?

Trene til langtur?

0