Categories

archive Block
This is example content. Double-click here and select a page to create an index of your own content. Learn more.


Authors

archive Block
This is example content. Double-click here and select a page to create an index of your own content. Learn more.
Den perfekte turpartner

Den perfekte turpartner

Den perfekte turpartner er tolerant ovenfor deg og dine dårlige sider når humøret ikke er på topp, og ler med deg når du tar hodekroke i nedoverbakkene. En som du kan være like mye i stillhet med, som du kan ha latterkrampe i over en time med. 

Den perfekte turpartner er tolerant ovenfor deg og dine dårlige sider når humøret ikke er på topp, og ler med deg når du tar hodekroke i nedoverbakkene. En som du kan være like mye i stillhet med, som du kan ha latterkrampe i over en time med. 

Når mygghorden blir ekstrem og sulten gnager vond, det er da du blir satt på prøve. Eller når kulda biter i førti blå og du fryser hele natta, det er da lunta blir kort. Toleransen for noen andres irritasjonsmomenter blir bare mindre og mindre jo mer du selv blir satt på prøve. På tur kan man ofte finne seg selv sliten, sulten, kald, altfor varm, gnagsår, redd, lei osv. Lista er lang. Det er lett å ta frustrasjonen ut på sidemannen og turpartneren når det blir for mye motgang.

Mange inkludert meg selv drar aller helst alene på tur. Jeg synes det er så deilig når hundene er mitt eneste selskap, og jeg får virkelig koble av hodet og bare være. Å ikke ha noen å snakke med er tidvis veldig fint fordi jeg da virkelig vet å sette pris på de jeg har rundt meg hjemme. Når man får kjenne litt på ensomheten og gleden av å mestre alene, det er da jeg virkelig føler at jeg lever. 

Men så er det ikke alltid det passer seg å dra på tur alene. Enten man skal gå en risikabel tur, eller være borte i månedsvis og vil ha støtte og nærheten til noen underveis. Noen er heller ikke skapt for å være alene over tid, kanskje ikke i det hele tatt. Og det er da søken begynner på den perfekte turpartner... Noen du kan leve tett på over lengre perioder og samtidig like selv etter en helt uvesentlig diskusjon om spagettien til dagens middag var eller ikke var overkokt.


Jeg bruker å si at om du finner noen du kan være på tur med i ukesvis uten å ville slå han/henne ihjel med en stekepanne, ja da er det enten ekte kjærlighet eller et vennskap som alltid vil vare. 


Mange vil kanskje tenke høyt om seg selv når det kommer til å tolerere noens uvaner eller måter å være på. Men la meg bare si det som det er, den toleransen er ikke til å stole på når man er nede i kjeller'n ass. Lunta er generelt kortere når de banale behovene kroppen har ikke blir tilfredsstilt. Hvem har ikke sett Go'Morgen ZERO yoghurt-reklamene på TV? Suuuuuuur, surere, surest.

Så hva er den perfekte turpartner egentlig? 

For meg er det noen jeg kan tilbringe mye tid med dag og natt som ikke krever at praten konstant går. Med andre ord - noen som vet å holde kjeft. At man kan nyte et bål sammen og ikke behøve å si noe en hel kveld, det er et vennskap bygd på tillit det. Når man er såppas sikker på hverandre at man ikke trenger å fortelle den samme vitsen for fjerde gang på rad for at stillheten ikke skal føles kleint. 

Eller når turpartner ikke er så høytidlig eller nærtagende. Det er så slitsomt når man ikke kan få lufte ifra seg probleme man evt har med noe uten at den andre skal surmule i fuckings fjorten år etterpå! Det er (sorry ladies) typisk oss kvinnfolk å være langsur. Mannfolk er litt enklere sånn sett. De sloss og krangler, alt ettersom, og blir ferdig med det. Det er nesten sånn man må tenke at diskusjoner må funksjonere på tur. Snakk ut om hva som plager en, diskuter eventuelt og bli ferdig med det.

Det er heller ikke feil hvis turpartner er gourme kokk tenker jeg. Å få servert en bedre tre-retters uti bushen i Alaska hadde aldri slått feil an for å si det sånn. Men det er vel ren ønsketenkning da.

Ikke minst må turpartneren du leter etter tolerere deg som person. Alle har sine dårlige sider, og jo tidligere på turen du kan innrømme nettopp hva du er dårlig på, jo lettere blir det å komme over nettopp disse problemene. Jeg har alltid vært 100% ærlig på mine dårlige sider på tur. Etter en del feltdøgn begynner jeg å kjenne dem godt:

 Jeg blir humørsyk når jeg går tom for sukker. 

Jeg er snarsint og har et voldsomt temperament. Raser fort ifra meg også ferdig.

Jeg bannes som en idiot. Følgende turpartner må ikke være nærtagen på bannskap.

Jeg eier ikke tålmodighet.

Klarer man å snakke på forhånd hva som vil komme til å bli eventuelle problemer underveis på tur, så er man kommet langt. Så må man ikke glemme at man skal ha det moro sammen. Kan man ikke det, er det nesten ikke vits å dra ut døra engang. Man skal kunne le både når det går dårlig og når det går bra. Med en stor slæsj selvironi kommer man langt på vei!

 

Hvem er din perfekte turpartner?

Hygiene på tur

Hygiene på tur

Norrøna ambassadør

Norrøna ambassadør

0