Categories

archive Block
This is example content. Double-click here and select a page to create an index of your own content. Learn more.


Authors

archive Block
This is example content. Double-click here and select a page to create an index of your own content. Learn more.
Evig rastløs

Evig rastløs

Jeg kom til å tenke på noe her om dagen der jeg satt midt i et intervju; Jeg har siden jeg sluttet på skolen ikke vært hjemme sammenhengende i étt helt år på veldig lenge. Faktisk ikke på seks år!  Det slo meg litt paff når jeg forstod det selv. Siden jeg brøt ut av skoleregimet og hverdagens regimer april 2012 har jeg vært på farten til enhver tid. 2012 er kanskje det eneste året som kan regnes for å være nogenlunde "rolig" i den forstand at jeg ikke dro på noen langtur. Men jeg var likevel over hele landet på nye opplevelser. Bokstavelig talt.

Det slår meg nettopp hvor rastløs jeg faktisk er. Det finnes ikke en celle i kroppen min som tar det med ro. Jeg er alltid pålogget for nye eventyr og opplevelser. Jeg merker at det har en to-sidig effekt på livet. På den ene siden er det en velsignelse at jeg ikke tolererer et sakte-modus, rolig liv med rutiner. På den andre siden er det en forbannelse som fotfølger meg uansett om jeg måtte ville det eller ei. Til og med når kroppen skriker etter ro, ro ro. Selv da søker tankene ut til alle verdens kriker og kroker på eventyr, selv om alt jeg trenger der og da er hvilepuls. 

Det er tider i livet hvor du kommer til en selvforståelse som du har letet lenge etter. Mange finner den ikke og skjønner seg ikke på seg selv, hvem man er eller hvem man skal bli, før godt ute i voksenårene. Jeg fant den ganske tidlig og det har hjulpet meg med å godta hvem jeg er. Mine gode og mine dårlige sider. Jeg er ekstrem i personlighet og væremåte. Måten jeg handler på og måten jeg gjennomfører ting på. Det er alt eller ingenting. Det er høylytt eller helt stille. Ingenting i mellom egentlig, når jeg tenker meg om. 

Men fordi jeg skjønner meg på min egen verden er det også lettere å leve i den. For jeg preges i hverdagen av en ENORM rastløshet som jeg ikke vet å beskrive med de rette ord. Den rastløsheten er på en måte blitt den jeg er. 

Det er nok ikke lett for alle som skal være rundt Tonje Blomseth. Som Per Anders - (samboer) - innrømmet under intervjuet vi begge satt i; Det er ikke alltid så lett å forstå seg på meg. Det er to-sidig å være sammen med meg. Det skjønner jeg godt at det er. Enten så er jeg hjemme eller så er jeg ikke det. Som oftest ikke. Haha. Stakkars mann. Stakkars mamma. Hun har sluttet å spørre meg om jeg ikke skal ta det litt roligere i noen år nå, og tenke på utdanning og ta mindre komplekse turer her hjemme i Norden. Jeg har bare ledd hver gang. Svaret er uten måte et rungende nei. 

Så tilbake til 2010. Jeg planlegger turen Norge på langs. Gjennomfører i 2011. Bruker 2012 til å være handler på Finnmarksløpet litt spontant og avslutter skolen like etter. Bruker sommeren opp igjennom vestlandet på tur. Høsten 2012 begynner jeg i jobb og flytter inn i en leilighet. Hverdagens rutiner som preger meg da gjør meg kvalm. Det er så tydelig at jeg ikke passer inn i det mønsteret og jeg mistrives voldsomt med det. Som jeg ofte gjør når jeg blir fanget i et edderkoppspinn jeg ikke liker meg i, begynner jeg planleggingen av noe nytt. 

Svalbard senvinteren 2013. Deretter til Nordkalotten senhøsten igjen. Blir borte i seks måneder på loffen over snødekt fjell og vidde på ski. Elsker tilværelsen. Kommer hjem derifra mai 2014 og flytter sporenstraks til Karasjok. Rastløsheten vil ingen ende ta. Så mye å sette seg inn i og månedene flyr. Kanskje for første gang i mitt liv klarer jeg å være på én plass over en lengre periode uten å søke tankene til andre plasser. For første gang i mitt liv fant jeg vel det som føltes som en permanent hjemme. For det har jeg aldri hatt. Et barndomshjem eller et pikerom som har vært med meg fra tidlig barndom til "Topp-plakater på ALLE veggene" epoken. 

Man kan vel trygt si at Karasjok ga meg roen på en eller annen måte. For en liten stund dog. Til vinteren igjen kjenner jeg på den forbannede rastløsheten. Den kribler overalt! Alaska blir det da. Noe stort og overdimensjonert sommer 2015. Bruker høsten hjemme og drar sporenstraks tilbake januar 2016. Har brukt vår og sommeren hjemme nå til å jobbe inn hva jeg bruker på slike ekspedisjoner. Det er ikke akkurat en billig chartertur vi snakker om. Har holdt rastløsheten nogenlunde i sjakk med tusenvis av prosjekter på én gang. Alt for mye å gjøre. Kun for å oppta meg selv så jeg ikke sporer av i kjente baner. 

Finner meg selv likevel å dra tankene over til den store villmarken. Eventyr. Den er ankommet igjen. Forbannet skal den være! Per Anders vet nå hva som skjer i huet på meg når jeg blir for mange måneder hjemme. Jeg begynner den hersens planleggingen. Han vet å sysselsette meg med arbeid og prosjekter slik at jeg holder meg her lengst mulig. Men det hjelper kun for en liten stund og så må jeg ut igjen. 

Kan jeg noen gang få barn? Kan jeg noen gang stifte familie, gifte meg og slå meg til ro med skolebarn som skal på skolen hver dag? Et stabilt liv hjemme. Får frysninger av tanken på å måtte holde meg selv i sjakk. Det kommer jeg ikke til å overleve, det er sikkert og visst. Jeg tror det får bli et utradisjonelt familieliv når den tid kommer. Jeg vet nemmelig at jeg ikke kommer til å roe meg ned selv når jeg blir en såkalt "voksen".  Det har alltid vært sånn som dette så lenge jeg kan huske. Og det kommer til å fortsette i mange herrens tiår fremover. Jeg begynte å utagere å jobbe med velsignelsen og forbannelsen min først i 2010. Da hadde jeg gått vel og lenge med gryta på kokepunktet i mange år. Nå lar jeg det bare koke over så mange ganger det vil. Jeg kan uansett ikke stoppe det. Ingen kan stoppe det. Fordi jeg vet hvem jeg er.

Og jeg er evig rastløs. 

Virkeligheten bak kjøttvaredisken

Virkeligheten bak kjøttvaredisken

Bli med oss på nattevandring!

Bli med oss på nattevandring!

0