Categories

archive Block
This is example content. Double-click here and select a page to create an index of your own content. Learn more.


Authors

archive Block
This is example content. Double-click here and select a page to create an index of your own content. Learn more.
Alaska på tvers i dass og hvorfor

Alaska på tvers i dass og hvorfor

I Alaska fikk vi oppleve den arktiske kulden, og på det meste hadde vi ned til nesten -50 grader en svært hustrig natt. Foto: Moa Hundseid

I Alaska fikk vi oppleve den arktiske kulden, og på det meste hadde vi ned til nesten -50 grader en svært hustrig natt. Foto: Moa Hundseid

Alt gikk etter planen. Vi hadde gått 1/3 av ekspedisjonen når vi bestemte oss for å dra hjem. Min andre fiaskotur til Alaska på under étt år! Går det an!?

Jo, det går an. Ambisjonene var store for å krysse "Alaska på tvers" fra kyst til kyst - på skrått av villmarka. Jeg husker stor forskjell på magefølelsen jeg hadde før jeg dro alene til Alaska sommeren 2015 kontra magefølelsen for vinteren 2016. Den var så god, så utrolig lett og fylt med en underbevisst sikkerhet på at dette skulle vi klare med glans!

Alaska 2015; Da skulle jeg bare dit å slaske i villmarka egentlig. Kose meg med fiske, vandring og hundene. Det var ingen mål og mening med turen, annet enn å se og oppleve Alaska for første gang. Alene vel og merke. Men magefølelsen jeg hadde i forkant av turen var ikke direkte god. Jeg kjente at det var noe som skurret, uten at jeg kunne sette pekepinnen på det. Selv ikke når en eldre samisk kvinne kom bort til meg å sa; "du skal ikke til Alaska, jeg ser det klart og tydelig". Selv ikke da tok jeg til meg disse ord, men pratet de bort med at "det er vanlig å være spent" før en ny tur. 

Det gikk som det gikk. Jeg var ikke lengre enn snaue 3 uker i AK, før vi ble opplevde å bli angrepet og forfulgt av en agressiv elgku. Nanni ble offeret, jeg og Nanook slapp unna med hjertebank og adrenalin. Så redd som jeg var, så redd trodde jeg virkelig ikke jeg skulle bli igjen. Ikke før jeg dro til Alaska igjen, snaue 6 måneder senere...

 

Alaska 2016; Jeg er tilbake og rustet for harde tak! Vi har lagt ruta på tvers av landet og vi var klare på utfordringene vi ville møte. Min første lengre tur med turkamerat hele veien, det var noe nytt. Men det var virkelig nødvendig å dra to sammen på en slik omfattende ekspedisjon følte jeg. Spesielt etter forrige hendelse i AK, som jeg opplevde som svært dramatisk å være alene om.

Relativt tidlig på turen finner jeg en kul i brystet. Og på de to månedene vil tilbringer i Alaska, kjenner jeg at den vokser - mye. Det starter som en liten ubetydelig fisekul som i februar kjennes hard og stor ut. Jeg opplever også å finne andre kuler uten å være like sikker på disse som den éne jeg med stor sikkerhet vet at ikke er vanlig kjertelvev. 

Hvorfor vet jeg det? Jo, fordi i en alder av 15 år måtte jeg operere ut nettopp en slik kul fordi den potensielt kunne bli ondartet med tid hvis vi lot den være der. Slik den vokste og utartet seg på korte måneder i 2009 var grunn nok til å fjerne kulen for godt.

En ettermiddag i teltet midt i alaskas skoger, går jeg over store deler av lymfesystemet mitt for å lete etter kuler. Jeg finner ikke noe der jeg forventer å finne noe - under armene. Men jeg finner noe i lysken. En ekkel knute i lysken. Det kan være hva som helst egentlig. Trolig ingenting farlig.

Jeg forsøker å jobbe med meg selv psykisk. Disse kulene betyr ingenting. Det ER ingenting. 

Men det går over stokk og stein med fantasien min. Jeg vet fra før at det er mye kreft i familien min og det gjør ikke saken noe enklere. Kan jeg være én av de få som får brystkreft i en så ung alder? Det har jo rammet mange flere unge enn vi kanskje tror.

Jeg får en legetime hos en internasjonal lege i en av landsbyene. Den eneste legen i alle landsbyene vi passerer, hvilken flaks. Hun finner flere kuler i begge brystene og oppfordrer meg til å få det sjekket ut - selv om det aller helst ikke trenger å være noe. Etter mye frem og tilbake med sykehuset i Fairbanks og forsikringer, blir det enklest og billigst å reise hjem å ta sjekken der.

Det føles ut som nok et vederlag å måtte avbryte ekspedisjonen, også når vi hadde kommet så godt i gang. Det var tøffe tider, men det var likevel den underbevisste følelsen av vi kunne klare det. Jeg er så utrolig skuffet! Men så utrolig glad på samme tid. Jeg hadde gått å kjent på følelser og en usikkerhet jeg ikke har kjent på før, og jeg la meg hver eneste kveld i soveposen med en klump i halsen. Det var greit på dagtid når vi vandret, jeg klarte som oftest å styre tankene bort fra kreft, cellegift og parykker. Men i det mørket senket seg, da kom også de mørke tankene.

Avslutningen om å dra hjem ble jeg og Moa - min turpartner - enig om i samsvar med en norsk lege og norsk sykehus. Det var det som føltes aller mest fornuftig ut gitt at situasjonen var så usikker og humøret mitt deretter. Jeg var vel mer eller mindre deppa etter legebesøket hvor jeg fikk bekreftet at det var kuler og ikke brystvev.

 

Alt i alt så var enden god likevel. Jeg har det fint jeg, men det gjenstår enda litt vurderinger fremover.  

Jeg fortsetter som før iallefall, og jeg må snart komme meg tilbake til Alaska igjen for å ta revansj, for alle gode ting er tre sier de!  

Klassiker: Båldate

Klassiker: Båldate

Spørsmålsrunde: Svar

Spørsmålsrunde: Svar

0